Det siste brevet

Jeg skrev avskjedsbrevet mitt mens resten av huset gjorde seg klart til jul.

Vesla var kommet til verden bare noen måneder tidligere, og lå nå og sov noen meter unna.

I 2023 var det ikke bare pappa som manglet. Mine eldste barn skulle feire med sin far.

Huset føltes tomt.

Det er ikke noe poeng å legge skjul på ting. Det var en mager trøst at det var hans familie som skulle komme. De kommer annethvert år - når mine barn er hos sin far – noe som gjør at jeg føler meg som gjest i mitt eget hus. Det er forventet at jeg skal føle det likt som de andre årene, men det er da det virkelig føles som et hjem. Jeg klarer aldri å fullt ut være takknemlig for å være en del av noe det er meningen at jeg skal være vertinne for. Selv om mitt blod også er til stede, vaser jeg rundt med et stille smil og håper jeg klarer å skjule hvordan jeg egentlig har det.

Jeg mener oppriktig at man skal være tro mot egne følelser, men så er det denne øredøvende frykten for å såre andre. På en annen side ser jeg ikke hvordan det skal såre noen at de ikke kan ta plassen til mine nærmeste.

Det hele gikk som det skulle, og jeg stod litt på utsiden for å betrakte det hele. Jeg tror mamma hadde det ganske likt, men vi holdt ut. Synet av min mann sammen med barnet vårt gjorde alt lettere.

I forkant av den store dagen var andre i gang med å pakke inn julegaver og pynte huset – jeg var mest opptatt av å velge de rette ordene i avskjedsbrevet mitt. Mine siste ord.

Det var lister over nettsider og apper - passord og brukernavn. Bilder og filmer fra barnas oppvekst. I tillegg visste jeg at det var min jobb å forsikre dem om at de aldri hadde ansvar for mine følelser eller valg. Selv om sykdommen til tider spilte på deres samvittighet og påførte dem mer skam enn noe menneske kan tåle. Det var MIN skam å bære – ikke deres. Og selv om jeg var ute av stand til å vise det, eller legge det der det hørte hjemme, så var dette noe den friske delen av meg var klar over. Barna var, og ble, det fineste livet ga meg. Det jeg levde for.

Lever for – kan jeg si, nå som jeg skriver dette.

Årene gikk og jeg ble stadig mer klar over at selv om det var jeg som var psyk, så var det andre som betalte prisen. Det gikk et kaldt gufs gjennom kroppen i det selvinnsikten økte. Hva var det jeg drev med? Jeg var så låst i trua på at jeg ikke hadde noen verdi, at jeg ikke så hvordan de jeg elsket høyest led med meg.

Jeg var ustabil, det var ingen hemmelighet. Diagnosen min har til og med ordet i seg. Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Men at jeg aldri gjorde noe for å bli bedre? Det var den største bullshit jeg noen gang var blitt servert. Jeg kjempet daglig, jeg. Det var bare en kamp ingen andre kunne se.

Tenk at din egen stemme er i stand til å bli så svak, bare fordi noen andre roper høyere:

-          Du er psyko!

-          Ustabil!

-          Alle andre går på tå hev rundt deg …

-          Ta deg sammen!

Og du vet hva det verste var? Jeg begynte å tro på det som ble sagt. Skammen begynte å tære på alt jeg var, og jeg følte til slutt en skyldfølelse over å være en nær relasjon som ingen følte de kunne velge vekk. Hva om jeg da tok det valget for dem – slik at de fikk den roen de fortjente.

Jeg gikk til slutt med på at jeg ikke bare trengte hjelp, men at jeg fortjente det – og det var da ting begynte å endre seg. Det tok månedsvis før jeg begynte å få kontroll på tankene mine, og det var da jeg husket hvem jeg var.

*Julen stod for døren – istedenfor å bli min siste våknet jeg med et nytt pågangsmot.

Lille julaften smalt det i en bildør ute på gårdsplassen, et smell som fikk hele nervesystemet mitt til å skjelve. Min mann var tilbake, etter å ha hentet hjem sine barn. Fra sin eks. Fra en tid jeg ikke var en del av, men som jeg likevel slet med å akseptere. Jeg resignerte og koblet sinnet fra kroppen.

Da de kom inn i etasjen under meg, la jeg merke til hvor stille de var. Det var ikke noe nytt at det ble lagt ned en innsats for å ta hensyn til meg, den psyke.

Hjertet sank. Etter flere måneder hvor jeg desperat lette etter måter å unngå denne situasjonen på gikk det et lyn gjennom meg. Det ble med ett tydelig at jeg var i ferd med å ødelegge julen for hele familien min. Jeg kunne ikke la all fremtidens julefeiringer være stemplet med ‘mammas selvmord’.

Tanken om en begravelse ble erstattet med viljen til å kjempe.

Hvorfor skulle de gå gjennom det samme som meg og i tillegg bære byrden av at jeg hadde valgt det selv? Jeg ble livredd for at de skulle føle skyld for noe som aldri var deres.

*Ingen kan påstå at jeg har manglet selvinnsikt, men jeg er klar over at det har virket sånn når min sannhet har vært i kollisjon med andres.

Min psyke har overbevist meg om de merkeligste ting gjennom store deler av livet. Og enhver kritikk har jeg sett på som et personangrep motivert av hat. Det var første bjelle som ringte. Den neste ventet jeg aldri på. Overbevist om at jeg var i ferd med å bli forlatt gjorde jeg meg så usmakelig jeg kunne, slik at jeg fikk det overstått. Samtidig kunne jeg rettferdiggjøre det. Jeg skjøv de vekk.

Ikke barna mine selvfølgelig. Tanken på å miste dem har jeg aldri klart å ta inn over meg. Et liv uten dem ville uansett ikke vært verdt å leve.

I dag vet jeg bedre. Konstruktiv kritikk av ting min egen innsikt ikke klarer å oppdage er akkurat det jeg trenger for å vokse som menneske.

Det som skulle til for å slutte å synes synd på meg selv, var evnen til å se meg selv utenfra. Det var tungt å se hvordan min oppførsel påvirket de andre.

Et av mine vondeste minner er fra min egen bursdag. Rundt kjøkkenbordet satt barna spent og øvde på sangen de skulle servere, bare jeg fikk kvinnet meg opp til å entre kjøkkenet. Jeg hørte hvordan mannen min prøvde å holde stemningen oppe i det jeg satte meg på baderomsgulvet. Min overaktive hjerne serverte meg filmer fra en tid jeg ikke var del av, i form av min manns fortid, og alt hans barn representerte. Mine egne barn satt også der og ventet på en mamma som satt druknet i angst og selvmedlidenhet.

Jeg husker min eldste datter kom inn. Uten å si noe la hun armene rundt meg og ba meg gråte ut. I det øyeblikket kjente jeg på en stolthet over den flotte kvinnen hun var i ferd med å bli, blandet med skammen over hvor brutalt rollene var byttet om.

*Det gikk i nok en dør der nede i første, og jeg forstod raskt at barna var gått direkte inn på soverommet. Istedenfor å komme for å hilse på meg, slik man ville forventet i en sunn familie. Min mann kom med tunge skritt opp trappen. Et nikk og en stille hei, før han gikk videre mot kjøkkenet. Mer av det husker jeg ikke. Fokuset mitt var på det som foregikk nede, for SÅNN skulle det ikke være. Jeg var da bedre enn som så.

Der og da bestemte jeg meg for å ta det tyngste og viktigste arbeidet et menneske kan gjøre: Jeg skulle lære meg å mestre mine egne følelser. Jeg skulle bli den trygge havnen barna våre trengte, uansett hvor mye det stormet rundt oss.

Ikke faen om jeg var noe offer! Hvor egoistisk hadde jeg ikke vært, der jeg druknet i mine egne følelser og vrangforestillinger. Jeg hater når folk ber ANDRE om å ta seg sammen, men jeg tillot meg selv å kommandere meg selv til akkurat det. Jeg lovet meg selv at jeg aldri skulle gi meg på en dårlig dag. Det var på tide å se det store bildet og alle sjelene det bar. Blikket mitt vendte seg utover, og jeg gjorde alt jeg kunne for at de rundt meg skulle føle seg sett og elsket. Alt det den friske Monica bestandig stod for.

Borderline forsterker ALLE følelser – også kjærlighet.

Jeg kvinnet meg opp og tok raske skritt ned trappene. Banket varsomt på døren til barnerommet og spurte ydmykt om å komme inn. Et svakt «ja», var det jeg hørte. Det var ikke stort å si, jeg visste at jeg ikke hadde vært meg selv på lenge. Så det jeg gjorde var å sette meg rolig ned på sengen sammen med dem – se dem i øynene etter tur, og si «Unnskyld!» La oss si det sånn at jeg får gåsehud og tårer i øynene hver gang jeg gjenopplever øyeblikket. Resten vil jeg holde privat. Av hensyn til barna.

Det jeg kan si, er at julen ble akkurat så magisk som den SKAL bli med dem i huset.

Jeg har vært en av de som har fått alle mine behov dekket utenfra, gjennom hele oppveksten. Blitt satt på pidestall av både mamma og pappa. Blitt sett og anerkjent daglig. Overøst med store ord, kjærtegn/ omsorg og komplimenter. Dette ble mitt kjærlighetsspråk.

Så fort jeg ikke blir møtt på disse tingene, har jeg en lei tendens av å føle meg mindre. Mindre elsket, mindre sett og mindre verdt. Jeg kan ikke lenger forvente å få dette utenfra, slik jeg gjorde tidligere. Dette er nå blitt en av mine viktigste oppgaver: Å gi det, ikke bare til mine kjære, men også til meg selv.

Det andre ser på som helt ordinære ting, er store seire for meg. Og ser ikke de det jeg gjør som en bragd, da er det opp til meg å validere egen innsats. Det sitter langt inne fremdeles, å ikke være avhengig av andres oppmerksomhet og tilbakemeldinger. Det gjør ofte vondt å føle seg oversett. Men jeg er på glid. Den viktigste stemmen er min.

Og den ønsker jeg nå å dele med deg.