Hvis det er én ting livet har lært meg, så er det dette:

Aldri gi deg på en dårlig dag.

Jeg har fått høre at jeg aldri kom til å klare det.

Med en BPD-diagnose, mange år i psykiatrien og senere fibromyalgi, var det flere som så uførhet som den naturlige veien videre.

Men livet mitt tok en annen retning.

Ikke fordi det var lett eller fordi jeg var sterk hele tiden.

Men fordi jeg fortsatte å reise meg når livet slo meg ned.

Den største smerten kom da pappa døde.

Han var den familien ringte når jeg trengte hjelp. Han var stemmen som fikk meg tilbake til fornuften når livet stormet som verst. Han var tryggheten, støtten og den jeg delte musikken min med.

Da han døde, var jeg høygravid.

Han rakk å kysse magen min og kalle datteren min «gullet», men han fikk aldri møte henne. Sjokket traff meg som et tog.

Sannheten er at jeg ikke ønsket å leve videre.

Jeg var knust.

Det som reddet meg var barna mine. Alle fire.

Tiden. Fornektelsen. Terapien.

Ikke over natten, men litt etter litt.

Jeg lærte å leve med sorgen. Jeg lærte å stå i smerten uten å la den definere resten av livet mitt.

Da datteren min var noen måneder gammel, begynte en ny tanke å vokse frem.

Jeg innså at jeg aldri kom til å passe inn i et vanlig arbeidsliv slik livet mitt hadde blitt.

Fibromyalgien gjorde at jeg måtte lære meg å styre kreftene mine.

Jeg trengte friheten til å legge opp dagene etter helsen, ikke etter en klokke.

Jeg forstod at jeg hadde en helvetes jobb foran meg.

Men jeg følte også at jeg ikke hadde noe valg.

Hvis jeg ønsket et liv med frihet, mestring og muligheter, måtte jeg bygge det selv.

Slik ble Drømmelys til.

Ikke bare som en nettbutikk, men som et symbol på alt jeg nekter å gi opp.

For Drømmelys handler ikke bare om lys og interiør. Det handler om håp.

Om å skape noe eget når livet ikke ble slik du hadde planlagt.

Om å finne glede i de små tingene.

Om å bygge drømmer selv når andre tviler på deg.

Jeg har fått avslag.

Fra forlag.

Fra butikker.

Og nylig også på uføresøknaden min.

Noen ganger gjør det så vondt at tårene renner og maktesløsheten er stor, og ofte lurer jeg på om jeg noen gang kommer dit jeg drømmer om.

Men så står jeg opp dagen etter. Støper, skriver, sender søknader og prøver igjen.

For jeg nekter å la en dårlig dag få bestemme resten av livet mitt.

Hvis historien min kan gi deg én ting, så håper jeg det er dette:

Du trenger ikke ha alle svarene.

Du trenger ikke være fryktløs eller perfekt.

Men aldri gi opp på en dårlig dag.

Så lenge du fortsetter å reise deg, er ikke historien din ferdigskrevet.

Og kanskje er det nettopp det som er håp.