Da livet begynte igjen

Kapitel 2 – Da livet begynte igjen    

Julaften kom, som den alltid gjorde 24. desember.

Vi startet dagen tidlig, slik man gjerne gjør med små barn i hus. Jeg visste ikke helt hva jeg følte da jeg smøg meg ut av sengen og inn i morgenkåpen. Det var en indre ro, som lett kunne blitt forvekslet med en tomhet. En tomhet som lå igjen etter alt dramaet og hatet som hadde holdt til der de siste årene.

Jeg smilte litt blygt til mitt eget speilbilde og visket lavt: «du greide det … du landet på beina denne gangen også.»

Hvis noen spurte meg der og da hva det var som gjorde at alt snudde, sånn over natten, kunne jeg ikke gitt noe godt svar. I dag ville jeg sagt noe om at man kommer til et punkt der det må briste eller bære – jeg hadde altfor mye å bære for, så jeg valgte det.

Det var først bare vesla og mannen min som var oppe; de to andre trengte litt mer tid på å våkne. Jeg sto der med morgenkaffen og så på vår da ett år gamle frøken. Gleden ved å forklare henne litt om julen, var genuin.

Julestemningen kom likevel ikke kastet på meg den morgenen. Det var min første dag i fortsettelsen på livet, og jeg visste at jobben som lå foran meg var noe jeg måtte gjøre hver eneste dag, til evig tid.

Jeg smilte for meg selv hver gang jeg følte de takknemlige blikkene fra mannen min, prøvde å normalisere det så godt jeg kunne. Men jeg visste hvor mye det betød for han at jeg klarte å snu i siste liten. Alle tre barna virket glade og fornøyde. Og selv om jeg følte meg som en gjest i eget hus, tok jeg imot hans familie som min egen. Det er jo det de i praksis skal være, det er bare at lengselen etter mine egne gjorde kontrasten så merkbar. Spesielt fordi de bare kommer når mine barn feirer med sin far.

Det er lov å føle det slik, men noen ganger tjener man mest på å holde det for seg selv. Tidligere har jeg duret på med alle mine tanker og formeninger, nå har jeg blitt bedre på å filtrere. Der stormene tok over og skapte kaos går jeg heller noen ekstra runder med meg selv, for å bevare roen.

Veien videre var ikke en rett linje. Jeg har så enormt mange sorte hull i hukommelsen fra tiden som fulgte. Jeg husker at jeg hadde en periode hvor jeg måtte legge ned hele butikken og fryse alle abonnementer; utgiftene ble for høye i forhold til arbeidsevnen min. Drømmen måtte settes på vent mens jeg kjempet for å holde hodet over vannet.

Det var ikke før i 2025 at jeg for alvor tok det opp igjen. Men da gønna jeg på. Jeg kastet meg ut i sosiale medier, startet med støping og skaffet flere former. Det var da prosjektet med Drømmepysjen gikk fra å være en fjern tanke til å bli noe ekte. Jeg lærte at det er greit at ting tar tid. Det som er ment å vare, krever en grunnmur som tåler fremtiden.

Når det gjelder de som snudde ryggen til og slettet meg fra livene sine, så la jeg faktisk ikke merke til det før lenge etterpå. Det sier vel alt om hvor lite de egentlig betydde for det livet jeg var i ferd med å bygge. De var ikke lenger en del av min verden, og jeg hadde ikke plass til å bære på savnet etter folk som ikke ville ha meg der. Det var ingen hevn, bare en stille erkjennelse av at noen ganger bærer søpla seg selv ut.

Den største gleden finner jeg uansett ikke i antall ordrer eller likes, men i familien min. De er der uavhengig av om jeg har suksess eller ikke. De er beviset på at jeg valgte riktig den natten i 2023.