Det finnes dager som føles helt håpløse. Tomme. Du sitter der med en følelse av total maktesløshet fordi du har en drøm som krever alt av deg, men ingen bruksanvisning på hvordan du skal nå den. Det er en forferdelig tung erkjennelse å innse at rettferdighet er en illusjon i forretningsverdenen. Jeg ser andre som kan kjøpe seg til suksess, som har kapital til å betale eksperter for å rydde vei og fikse alt det tekniske, mens jeg står fast i den samme gjørma.

Jeg har trodd på manifestering og universets hjelp lenge, men sannheten er kaldere enn som så: Det er bare egeninnsats som gjelder. Og en god dose egenkapital som jeg ikke har. Universet har skuffet meg, og jeg har måttet lære meg at ingen stjerner kommer til å stille seg i rekke for meg med mindre jeg fysisk dytter dem på plass selv. Hver dag er en kamp mot klokka og min egen tålmodighet. Jeg vet at ting som er ment å vare tar tid å bygge, men det får da være grenser for hvor tålmodig man skal være. Likevel fortsetter jeg. Om det så skal ta resten av livet mitt og jeg aldri når den store drømmen, så skal jeg i det minste vite at jeg aldri ga opp.

Hverdagen min starter alltid i det samme kaoset. Påkledning, matpakker, levering i barnehage og kjøring til skole annenhver uke. Men det sekundet døra lukkes bak meg når jeg kommer hjem, skjer det noe. Stillheten i huset er ikke tom; den er nødvendig. Jeg er så uendelig takknemlig for at jeg har muligheten til å senke tempoet og hente meg inn. Jeg får igjen pusten. Det er disse pausene som er selve livslinjen min; det er de som gjør at jeg har energi til å være mamma igjen når ettermiddagen kommer.

Jeg skifter ham i det øyeblikket jeg finner frem laptopen eller går ned i støperiet. Da er jeg ikke lenger bare «mamma-Monica» eller hun som kjemper mot fibromyalgi. Da er jeg gründer. Det er en deilig følelse å vite at jeg har en jobb å gjøre som betyr noe. Så lenge jeg kan jobbe stillesittende, finner jeg en vei rundt smertene. Jeg redigerer videoer, svarer på meldinger eller skriver på dette manuset. Selv om inntekten uteblir og resultatene lar vente på seg, så er det min jobb. Mitt ansvar. Min stolthet.

En stund var jeg overbevist om at jeg hadde funnet det som skulle bli gjennombruddet. Drømmepysjen var ikke bare et nytt produkt. I hodet mitt var det starten på noe større. Jeg hadde lenge tenkt at klær måtte være lettere å selge enn lys og interiør. Alle trenger klær. Alle liker komfort. Og dersom jeg kunne skape den perfekte pysjen, ville kanskje Drømmelys kunne vokse til noe langt større enn jeg hadde våget å håpe på.

Jeg så det så tydelig for meg. Kvinner som pakket seg inn i pysjene mine på kalde vinterkvelder. Nye kolleksjoner. Nye farger. Et helt univers bygget rundt følelsen av ro, trygghet og velvære. Kanskje var det dette som endelig skulle gi meg friheten jeg drømte om. Friheten til å styre dagene mine selv. Friheten til å bygge et liv som fungerte sammen med helsen min, ikke på tross av den.

Derfor hadde jeg troen på forhåndssalget. Jeg trodde følgerne mine ville vise meg den tilliten det krevde å bestille et produkt som ennå ikke var produsert. Jeg trodde vi sammen skulle få dette til å fly. Men virkeligheten hadde andre planer.

Jeg trengte tretti forhåndsbestillinger for å kunne sette i gang produksjonen.

Jeg fikk to.

Det er rart hvordan et så lite tall kan føles så stort. To mennesker hadde faktisk vist meg tillit. To mennesker hadde sagt at de trodde på ideen min. Egentlig burde jeg vært glad. Men jeg klarte ikke å glede meg over det, fordi jeg hele tiden så de tjueåtte som manglet.

Jeg prøvde å holde fast ved håpet. Regnet på kostnader. Lette etter løsninger. Sendte e-poster til produsenten og forsøkte å finne en vei videre. Kunne vi produsere færre? Kunne vi gjøre det på en annen måte? Men jo mer jeg regnet, desto vanskeligere ble det å ignorere virkeligheten. Produksjonen kostet mer enn jeg hadde mulighet til å bære. Responsen var langt svakere enn jeg hadde sett for meg. Det tok tid før jeg innså det, fordi jeg så gjerne ville at dette skulle fungere, men til slutt måtte jeg erkjenne sannheten.

Problemet var ikke pysjen.

Problemet var ikke kvaliteten.

Problemet var ikke engang at folk ikke trodde på meg.

Problemet var at grunnmuren manglet.

Jeg hadde forsøkt å bygge taket før huset var ferdig.

Jeg hadde produktet. Jeg hadde produsenten. Jeg hadde drømmen. Men jeg hadde ikke synligheten, kundegrunnlaget eller kapitalen som skulle til for å bære prosjektet. Jeg hadde trodd at et godt produkt ville finne veien til kundene av seg selv. Det gjør det ikke. Folk kan ikke kjøpe noe de aldri får vite at eksisterer.

Da jeg endelig innså det, var det som om luften gikk ut av meg. Ikke på en dramatisk måte. Jeg gråt ikke. Jeg kastet ikke ting i veggen. Jeg ble bare tom. Det føltes som enda en nedtur i en lang rekke av nedturer. Enda en idé som ikke ble noe av. Enda en drøm som måtte legges bort.

Så jeg gjorde forhåndssalget inaktivt.

Mailene mellom meg og produsenten stilnet.

Og Drømmepysjen ble lagt på hylla.

Ikke fordi jeg sluttet å tro på den. Ikke fordi jeg mente den var en dårlig idé. Men fordi tidspunktet var feil. Jeg hadde rett og slett ikke råd til å fortsette akkurat da.

Noen drømmer dør.

Andre må bare vente.

Jeg ga meg selv litt tid til å hente meg inn. Ikke fordi jeg vurderte å gi opp, men fordi jeg trengte å samle krefter. Deretter gjorde jeg det jeg alltid gjør når livet setter opp en stengt dør foran meg: Jeg lette etter en annen vei.

Fokuset flyttet seg tilbake til støperiet. Til innholdet mitt på sosiale medier. Til bloggen. Til nettbutikken. Til alt det grunnarbeidet jeg hadde forsøkt å hoppe over fordi jeg var så opptatt av å komme meg videre.

Det var ikke like spennende som å lansere et nytt produkt. Det var ikke like glamorøst som tanken på et stort gjennombrudd. Men det var nødvendig.

Stein for stein begynte jeg å bygge grunnmuren jeg skulle ha bygget fra starten av.

Én video.

Én kunde.

Én figur.

Én dag av gangen.

Det var da jeg forstod at gründerskap kanskje ikke handler om de store ideene i det hele tatt. Kanskje handler det om evnen til å fortsette når de store ideene ikke går som planlagt. Om å tåle at drømmer må vente uten å slutte å tro på dem.

For Drømmepysjen forsvant aldri.

Den står fortsatt på hylla et sted i bakhodet mitt.

Ikke som et nederlag, men som en påminnelse.

Om at ingen drøm er større enn grunnmuren den står på.

Og om at noen ganger er det viktigste du gjør ikke å bygge høyere, men å bygge sterkere.